Snøen ligger hvit og fin på bakken. Det er akkurat passe kaldt. Pappamannen romsterer i boden for å finne frem ski og staver. Alt må med. Tre par ski og tre par staver. Og bikkjetassen. Han må også med. Ingen vits å ha hund hvis den ikke skal få være med på tur.
 Denne helgen har jeg vært litt ekstra tankefull. Jeg er takknemlig for at jeg lever. Eller at jeg ikke ligger kvestet på et sykehus. På fredag måtte jeg ut et ærend. Jeg kommer puslende nedover veien jeg har kjørt hundre ganger før. JEG vet at her kan det være glatt i dag. For, akkurat nedi dumpa der så legger isen seg som en slags usynlig snubletråd for bilene som suser avgårde. Jeg kjører forsiktig. ALLTID! Jeg pleier å tulle å si at jeg kjører som en gammel dame. Sakte og kontrollert. Vel, i allefall, så tilpasser jeg fart etter forhold. DET gjorde ikke den lastebilen som kom seilende mot meg igjennom akkurat denne svingen denne fredagen i Januar. For i det lastebilen kom mot meg startet rumpa på den å skli - som i sakte film, men ganske så fort - rett mot fronten av min bil. Jeg BLE så REDD!!! Heldigvis hadde jeg ikke stor fart - JEG visste jo at det kunne være glatt akkurat her, så jeg rakk å få lagt meg så langt ut til siden som jeg kunne, og sakket enda mer ned på farten. Lastebilrumpa seila forbi, og sjåføren fikk retta opp monsteret sitt rett etterpå. Men DETTE var skikkelig engelvakt!!!! Det kom en tåreskvett i det jeg kjørte videre, og jeg tenkte i mitt stille sinn at ikke folk kan bruke hodet! SÆRLIG i trafikken!
 Så, på søndag, da været var helt nydelig for tur, spente vi på oss ski alle mann, og kom oss ut i skogen. Jeg blir nok aldri noen skientusiast, men det var deilig å komme seg ut. Det er så vakkert ute nå. Hvitkledde trær og nydelig lys.

Lille prinsesse rocker skisporet. Mammadamen er superimponert!

Otto er såklart med. Han er så kul!

Superkoselig med bål!

Gutta mine ♥

Kakao må man ha på tur