Og det var det visst i mitt forrige innlegg her og. Jeg er visst ikke så flink å blogge her for tiden. Det har vært en slags tørke kan du si. Eller mange baller i lufta. Lite bloggelyst. Andre ting å henge fingra i...Jaggu...unnskyldningene er mange...Men, nå har jeg jo ikke tenkt å unnskylde mitt fravær...for sånn er det bare.

I dag kjente jeg den herlige kriblingen i kroppen igjen...vårfølelsen. den er så fin den. Til tross for minusgrader ute og metervis med snø, så er den her. Og jeg GLEDER meg til å høre småfuglene synge igjen og til å se det spire og gro rundt om. Det blir bra.

Jeg ville forresten fortelle deg noe...jeg har akkurat lansert en ny side for bryllupsfotografering. Titt gjerne innom om du vil, og tips gjerne de du kjenner som går i giftetanker.

Finfin dag til deg!

 Makup artisten in action. jeg passet på å fotograferer litt i pausene.

 Det var også morsomt å se at også motefotografer må jobbe seg frem til å finne "det riktige" lyset. En av de spørsmålene jeg oftest får som fotograf er "hva slags innstillinger bruker du". Og, da må jeg jo svare som sant er, at det kommer jo helt an på hva man skal fotografere. Jeg jobber helmanuellt på jobb, og alle opptak må tilpasses hver eneste gang.





 Et eller annet må sjekkes...
 Interfoto folka har de kuleste skjortene. Les teksten!!! LOVE IT!

 Her lurer de på om lyset henger som det skal oppi der. Arild som man treffer på Interfoto er en guru når det kommer til lys - og jeg vet at han bare blir glad om du kommer innom og spør om tips og råd. Han holder også kurs.
 Kristoffer forteller Pen-historia si.

 Jeg pleier også å vise kundene hvordan det ser ut underveis. Jeg syns det er en fin måte å bygge tillitt, og å faktisk sikre meg at det jeg lager i kamera ER det kunden har sett for seg og ønsker seg.



 Som du ser, så brøt solen inn igjennom takvinduenen på interfoto. Det var nok den som gjorde at jeg kunne få disse bildene som følger under her i det hele tatt. Det sto nemlig et par reflektorer på venstre side av modellen som reflekterte sollyset opp på henne.

 Så, i dag mellom to økter tok jeg med meg kameraet og gikk på fotosafari (som jeg liker å kalle det). Og, det er så morsomt, for nå dukker det opp motiver over alt igjen. Akkurat som før. Jeg sier ikke at dette er fotografi i verdensklasse, men det er fotografi for MEG. Jeg LEVER når jeg går rundt sånn og bare titter og ser om det dukker opp et motiv - gjerne et med en form eller en mening da. Tiden stopper opp. Og jeg bare ER. Det er helt hærlig. Jeg trenger sånne dager innimellom. Til bare å være, og å fotografere. Helt andre greier enn jeg gjør når jeg jobber.

Misforstå meg ikke, jeg ELSKER å fotografere mennesker, men jeg digger også denne andre formen for fotografi. Den er litt mer abstrakt, og ikke så definert. Og jeg ER. Og, det er jo ikke sånn at det ene utelukker det andre, så her sier jeg JA TAKK, begge deler takk.

Vi er snart ferdig med dag 3 her på Nordic Light. Dette innlegget startet jeg på allerede dag 1, men kom lissom ikke i mål, så jeg lot det ligge litt.

Disse dagene...på en fotofestival...der foto ikke egentlig er det som står i fokus, men heller hvorfor man gjør det man gjør, eksistensielle spørsmål, gode samtaler, så ufattelig mange gode historier...som alle ender i et godt fotografi...Det handler om å SE. Ikke bare med øynene, men med hjertet. Når magefølelsen sier du skal trykke på utløseren. Når blodet bruser litt ekstra å årene, og motivet plutselig dukker opp foran øynene. For, dette er ikke for deg som vil lære å fotografere egentlig. For deg som er opptatt av utstyr og innstillinger (det spørsmålet får jeg ofte - "hvilke innstillinger bruker du"? Vel, det kommer jo helt an på hva man skal fotografere, hvilket lys man bruker, hva slags lys som er tilstede, hva slags uttrykk en vil ha...osv.) Det finnes ikke ET svar på akkurat det. Og, det blir her ganske klart at utstyret er sekundært...(Selv om verktøyet såklart spiller en rolle, så er det ikke DET som har fokus her).

Det handler om å SE. Og, allerede første dagen gikk det opp for meg at det har jeg sluttet med. Ikke når jeg jobber med kunder såklart. Men å lage meg mine egne små fotoprosjekter. Å gå på jakt etter motiver som passer inn. Som treffer mitt prosjekt. Som kanskje kan bli til noe mer...det har jeg visst helt glemt at jeg kunne.

Jeg skylder på tiden. Men, det er ikke det. For, man har egentlig aldri tid. Så, jeg setter meg et mål. Her og nå - jeg skal TA meg tid. Og, jeg skal ta meg tid til å se igjennom HARDISKER med eldre arbeider, og se hva jeg tenkte da. Kanskje jeg allerede har gull der? Hvem vet.

Det jeg VET er at jeg nå har gått rundt og kikket på utstillingene her. Og jeg vet at jeg har arbeider som er i samme gate som mange av disse...og jeg begynte med mine fotosafarier i sånn 2003 ca tror jeg...og jeg ANER ikke hva jeg har liggende. Men, jeg vet at jeg har prosjekter. Som ligger aldeles urørt. Kanskje de kan bli til noe. Om ikke annet en for meg selv. Så, det skal jeg TA meg tid til fremover.

 OMG! For en dag det har vært. Akkurat nå ligger jeg under dyna på hotellet, og skal strax legges til lading igjen. Jeg kan nesten ikke tro at det har gått omtrent et døgn siden jeg la ut forrige innlegg - for det kjennes som en uke siden. I dag sitter jeg med SÅ mange inntrykk, at jeg rett og slett fikk litt "System overload" i dag. Hodet ble rett og slett så fullt at det ble helt tomt. Heldigvis var det jo ikke det da...all info ligger lagret der inne et sted, og jeg skal forsøke å gi en oppsummering av dagen her. For, dette har vært en dag fyllt med følelser. Tårer har trillet mer enn en gang, og tankeprosesser er satt i sving. Dette er VELDIG BRA!

Da vi gikk ut av døren på hotellet i morrest, så jeg at de har utlånssykler her. Jeg ser at programmet er utrolig tett - mye mer enn jeg hadde forestillt meg, men jeg håper å få titter litt mer på denne koselige byen. For, det er den virkelig!

 Dagen i dag startet tidlig. Eller, alt er relativt, men 0830 var det filmvisning i kinosalen her. Jeg hadde ingen aning om hva jeg kunne forvente, og er så positivt overrasket at jeg nesten ikke har ord.
På lerretet snurret nemlig filmen "Life" av Anton Corbijn. Filmen handler om vennskapet mellom fotografen  Dennis Stock og James Dean. Jeg hadde ikke sett denne før, og må si at den bør du få sett. DET herlige lyset igjennom hele filmen, og fantastisk filmmusikk. For deg som har sett Twilight, vil Robert Pattison være en kjent figur, men Dane DeHaan gjør også en bra jobb som James D.
Kan forresten også anbefale en annen fin film Pattison er med i -  Remember Me. Den var det mannen min som introduserte meg for, og er og en film det er verdt å få med seg. 



 Etter filmen ble det en kort pause (tro meg, disse pausene under dagen er superkorte - og så er det rett inn i salen igjen for å bare suge til seg masse ny kunnskap og inntrykk), var det tid for CF-Wesenbergs foredrag. Og, jeg må si - som mamma til en liten jente, så satt visst tårene litt løst denne morningen da CF startet foredraget med å dedikere hele greia til jentene sine, som satt på første rad. Det er noe med kjærligheten en har til sine egne barn. Ubeskrivelig, og samtidig så tilstedeværende til enhver tid. Uansett. CF pirket borti flere nerver for min del. Han har en fin utstilling her på festivalen - som er hans første, til tross for at han har vært aktiv fotograf lenge nå. Han fortalte at en tilbakemelding på et bilde han hadde laget i ung alder- og som han var så stolt av da, hadde blitt dårlig mottatt av familien som hadde mottatt dette som gave. Om hvordan dette var starten på frykten for tilbakemeldinger på eget arbeide, og hovedgrunnen til at det ikke har blitt noen utstilling...før nå. Dette ristet litt i en streng i meg. For frykten for å feile bor vel litt i oss alle. Frykten for ikke å være god nok. For ikke å bli likt.

Jeg er en "flink pike". Det har jeg vært så lenge jeg kan huske. Men, jeg jobber litt med det hver eneste dag. Å lære meg å gi litt F*en. Å ikke tenke på hva andre syns og mener, men å stole på hva hjertet mitt sier, og å følge magefølelsen. Jeg tror det er viktig. Livet er for kort. Til å la det styres av hva andre mener, tror og syns. Men, det er lettere tenkt enn gjort. I allefall for en flink pike. Men, jeg jobber med det - å følge mitt eget spor. min egen vei. Selv om jeg ikke helt vet hvor det er og hvor det fører - det er ikke det som er viktig uansett. Å leve - å være. Akkurat NÅ. Det er det som er viktig. Det er en tid for alt. Noen ganger er man "på", og av og til er det bra å bare være helt "av". Å koble seg litt fra. Å bare være. Sanse. Føle.


CF snakket også om døden - og livet. Vi må ikke være så redd for døden. Den kommer. Uansett. Når den selv vil. Drit i det. Lev. Nå. I morgen kan det faktisk være for sent. Og, når den først kommer - så er den så endelig. Og, er det egentlig noe å være redd for? Jeg tror at for min del, så har jeg kommet til en slags forsoning med akkurat døden. Jeg har hatt en periode i livet der den var tett på. Og jeg nesten ønsket den velkommen...men bare nesten. Nå er det sånn at jeg feirer hver dag den ikke er her - at jeg lever. Hver dag jeg ikke er død er en bra dag. Og så må alle de andre dagene komme akkurat som de vil. Sånn er det bare. I mellomtiden vil jeg leve, skape...fotografere. Og, jeg tror også det var derfor akkurat dette foredraget kom så under huden. Jeg har allerde tatt et slags standpunkt til dette med døden. Og det var en smertefull prosess, men så absolutt nødvending.







 Veldig veldig interessant å høre på hva denne damen kunne fortelle.





 Det er mye smil og latter her på festivalen. Jeg hørte noen i kveld si at den ofte blir kallt for "klemmefestivalen", og det kan jeg egentlig skjønne. Alle er så vennlige, og alle deler litt med alle. Det er så mange spennende historier her, samlet på et og samme sted. Både fra foredragsholderne, og fra publikum, som man mingler med i pausene og frem til dagen er på hell og går over i natt.

 Etter Carmen var det Ralph Gibsons tur. Nå hadde jeg jo fått en liten forsmak på noen av denne mannens historie kvelden i forveien, og ble i allefall ikke skuffet i dag. Det er så kult å høre på folk som har levd et liv. Et liv fullt av små og store happenings, og som de gjerne deler med meg og deg. Jeg greier ikke å gjengi hva han snakket om akkurat nå, men om du noen gang får mulighet til å høre denne mannen fortelle sine historier, bør du ta den. Ingen tvil!!!

Jeg må si at jeg er imponert over min lille Olympus Epl-7. Dette er laget med ISO3200 på f1.8 med 45mm. Jeg blir mer og mer forelska i dette lille snope karmeraet.

 Et slags portrett av Morten Krogvold...

 Til slutt i dag var det Poppe-familiens tur. Og, FOR en familie de er! Martine var først ut. Hun fortalte om bildene hun maler, med base i fotografier. Jeg fikk betrakte noen av dem i utstillingen etter foredraget, og de er så fine. Og, teknikken hun bruker er SÅ fin! Anbefales å få med seg dersom du har mulighet til å se.



 Tine Poppe. FOR en dame! Det er hun som har laget de bildene fra serien "ingenmannsland" som jeg viste i bloggen i går. Her har hun fotografert flere flykninger, som har fått sin asylsøknad avslått, men som ikke kan sendes tilbake til landet de kom fra heller. Tenk det - å sitte på mottak i over 10 år, og ikke vite hva som vil skje med deg. Ikke får du jobbe, ikke får du delta i samfunnet - du er i "limbo" - i ingenmannsland. SÅ utrolig sterkt.




Jeg må innrømme at tårene trillet mer enn en gang her og. Både når Tine viste sine bilder, og fortalte sine historier, og når Erik fortalte om sine. Han viste bla.a. en reklamefilm han hadde laget for kreftforeningen. Den satte tydeligvis noen følelser i sving i meg. Og, Erik jobber med en ny film. Vi fikk se en bitteliten sniktitt. Og JEG skal i allefall se den når den kommer ut. "The kings choice - Kongens valg". Den handler om 2.verdenskrig, og hva som skjedde da vi ble invadert. Spennende!
 På vei til bokhandelen, så jeg disse fine skiltene...og så så jeg Morten K.

 Fikk laget noen få blider for meg selv og....

NÅ må jeg legges til lading! Opp tidlig i morgen og. MÅ ha med meg en god forokost, og morgenfilmen er et must har jeg skjønt. SÅ...tatta!!!

Smil fra Ann Sissel