Herrefred! I kveld var det min tur å velge film, og jeg ville se noe koselig. Så fant vi "Marley & Me". Lovende tenkte jeg. Det er jo en labrador med, could not go wrong. Og, det var en skikkelig fin film. Men en skikkelig rampete og fin firbent venn. Og på slutten bare grein jeg. Vannverket startet, og det lissom bare fosset nedover kinnene mine. 

Og så tenkte jeg på mine egne bestevenner som jeg har gått over regnbuebroen. Hvordan det var. Og hvor mye de er savnet. For, det aller aller verste med å ha et dyr, er at de sannsynligvis må reise først. Og du blir alene igjen. Det blir så uendelig tomt når de reiser. Tomt og trist. Og selv om dagene går, så fylles aldri det tomrommet helt. Jeg har vært heldig å hatt flere firbente bestevenner opp igjennom årene. Jeg har alltid elsket å være rundt dyr. Det gir meg en ro, jeg ikke finner noe annet sted.

Mine tanker gikk til Jonas og Louis da jeg så denne filmen. To høyt elskede firbente bestevenner. Den ene reiste så alt for tidlig, og den andre sa i fra at nå var han klar. Da Louis dro var det ikke opp til oss. Så det var helt annerledes da Jonas måtte reise. Han var klar. Han var gammel og syk. Og jeg visste at det var riktig å la ham få slippe. Men guriland så grusomt det er å måtte være den som skal bestemme over noe sånt. Den dagen han reiste ble han så fryktelig dårlig. Jeg tror han visste at det kom, for natten i forveien ville han sove inntil meg - hele natten - og det pleide han vanligvis ikke å orke, han ble for varm og la seg med beina mine i stede. Det er rart det der. At de lissom vet. 

Så, her sitter jeg...med rødkantede øyne, og er lykkelig over at jeg har vært så heldig å hatt to så fine karer i livet mitt. De har lært meg at man ikke skal ta livet for gitt - man vet aldri hva morgendagen bringer. Så nyt hver time, hvert minutt. Make it count. ♥